Sære mennesker og ordinære KI-agenter
Hvorfor merkevarer fortsatt burde bruke tekstforfattere og hvordan KI potensielt kan brukes som et hjelpemiddel til å skrive særegne tekster.
Det virker som at alle tekster nå er skrevet av KI (og gjennom for eksempel Pangram ser det ut som at dette nå kan bekreftes). Det virker også som at folk flest mener at disse tekstene ikke er spesielt gode. De fleste er enige om at skikkelig, menneskelig håndverk gir det beste tekstlige resultatet, men likevel bruker vi bare mer og mer KI til å skrive for oss.
Hva er årsaken? Det er et paradoks som på mange måter kjennetegner tiden vi lever i: Vi bruker et verktøy på en måte som vi vet ikke fungerer spesielt godt, men fortsetter å gjøre det, både fordi den teknologiske utviklingen tilsier at «det bare er noe man gjør», men også fordi det sparer tid og er lettere enn å skrive teksten selv.
Som tekstforfatter merker jeg stadig vekk hvordan dette påvirker måten jeg jobber på. Senest forrige uke skulle jeg svare på noen Google-anmeldelser for en kunde, og uten å tenke over det var jeg på ChatGPT for å få se hvordan jeg kunne gi et standard svar på en god og en dårlig anmeldelse. Er det sånn at jeg ikke lenger klarer å skrive en liten anmeldelse på egen hånd? Nei, jeg håper virkelig ikke det. Det illustrerer imidlertid utfordringen: den vedvarende følelsen nå av at alt arbeid må ta minst én runde gjennom en KI-modell, og at når alt kommer til stykket så vet språkmodellen bedre enn meg. Men er det da egentlig noen grunn til å bruke tekstforfattere lenger?
Kanskje denne utviklingen ikke bare er så dum som jeg til tider føler at den er. Jeg synes fortsatt det er besynderlig at jeg skal bruke KI til enhver tid, men jeg ser fordelene: til korrektur, rense et utkast, bore hull, trekke råtne tenner, plukke grå hår, knyte på seg sko, ta på hatt og briller. Men at vi skulle få et verktøy som kan produsere kreativt arbeid ad nauseam og som sågar vil ta alle jobbene til tekstforfattere, lik en tilskikkelse, mener jeg er en heller selsom antakelse.
Det menneskelige i en tekst
La oss gå tilbake til begynnelsen. Du leser et LinkedIn-innlegg der en person klager over at en tekst er skrevet av en KI-agent. Den KI-genererte teksten er ikke spesielt dårlig, men den er heller ikke nevneverdig god. Kanskje er det noen tankestreker. Kanskje ser du den formuleringen som sier at «det er ikke x, men y.» Også videre. Det er noe som mangler.
Hva er egentlig det menneskelige i en tekst som vi tilsynelatende setter sånn pris på? Noen ganger tenker jeg på en vuvuzela. Vel, sannheten er at jeg tenker på vuvuzelaer hele tiden. Hvis du ikke vet hva en vuvuzela er, så er det et blåseinstrument som hadde sitt minute of fame under Fotball VM 2010 i Sør-Afrika. Lyden den lager kan nok best beskrives som en sverm av bier hvis biene på en eller annen måte prøvde – og feilet – å etterligne elefanter som blåser (nyser?) gjennom snabelen.
Lyden er enerverende, eller ganske enkelt forferdelig irriterende. Men i det minste er vuvuzelaen et umiskjennelig menneskelig produkt. Og det er disse tingene som gjør meg glad, og som får meg til å le. Vi som mennesker er jo så forbanna rare på en måte som ikke kan diktes opp, du kommer ikke i nærheten om du prøver, ikke om du skal overgå alt det som skjer der ute (hvert fall ikke nå), og det er dette menneskelige vi legger merke til enten det er bra eller dårlig. Det er selve livet. Stemmer ikke det?
Kunst og KI kontra KI og reklame
For kunst har jeg aldri tenkt at KI utgjør den eksistensielle trusselen enkelte hevder. For hvordan skal en total overtakelse av KI her se ut, sånn helt konkret? Se det for deg: hvis KI-modeller kan produsere like god kunst som mennesker, og gjør det uendelige mye raskere enn oss, hvor har det blitt av de minneverdige KI-genererte kunstverkene? Vi burde ha stått overfor en situasjon hvor det er en Anna Karenina bak hver internettilkobling, en ny Dag Solstad-roman produseres en gang i minuttet, Rubens, Basquiat og Kusama på hver stuevegg, det slippes nye filmer i mindre formater som Elskling og Anora til grandiose produksjoner lik The Odyssey hver eneste dag. Vi ville fått levert, igjen hver dag og for alltid, storverk på storverk på storverk. Jeg vet ikke hvordan man skulle forholdt seg til det, jeg vet ikke om jeg hadde orket, men sånn har det ikke blitt, og jeg tror ikke det kommer til å skje heller.
I reklameverdenen forholder vi oss til denne virkeligheten noe annerledes. Reklame er noe vi som oftest kun legger merke til – og gjerne unngår – mens vi er på farten eller i påtvungne kontekster. En plagsom flue som surrer rundt kakestykket vårt. At for eksempel annonser genereres av KI-modeller vekker nok ikke like sterke reaksjoner, i hvert fall ikke blant de som uansett sier at de misliker reklame. Det er derfor et større insentiv for bransjen å overlate jobber til KI, særlig når det er mer effektivt og byråer opererer med små marginer.
Men, samtidig opplever jeg ofte at folk som ikke jobber i bransjen spør meg: Hvorfor er reklame i dag så jævla dårlig? Vel. Det produseres langt mer reklame i dag enn det noensinne har blitt gjort før. At mye av denne reklamen simpelthen genereres uten menneskelig påvirkning spiller nok en stor rolle. At folk reagerer ekstra negativt på denne typen reklame tyder kanskje på at folk ikke har så mye imot reklame som ryktet tilsier, men at det i dag rett og slett er for mye reklame.
Min tese er at folk liker reklame langt bedre enn de vanligvis gir uttrykk for, så lenge den ikke blir sjenerende. For hvis man kan tilby god reklame med et budskap som spiller på folks menneskelige – altså rare – intuisjoner, så vil den bli lagt merke til. Jeg tror at det særlig stemmer i dag hvor menneskelig arbeid faktisk vil skille seg ut fra det endeløse KI-søppelet. Se der: en sjarmerende tekst skrevet av et menneske. Kansje har den en skrivefeil, til og med.
Et hjelpemiddel, som så mye annet
Ingenting av det som er skrevet her betyr at KI er ubrukelig. Det betyr bare at KI kanskje ikke er så fullstendig banebrytende som Sam Altman og Dario Amodei sier, i hvert fall ikke når det gjelder kreativt arbeid. I stedet kan KI anses som et legitimt hjelpemiddel, som så mye annet.
Som mennesker angriper vi en oppgave med vårt individuelle nettverk av antagelser som til sammen danner et særegent uttrykk. Ingen kan uttrykke dette akkurat som deg. Men hvis du overlater jobben til KI mister du dette da den gjør det stikk motsatte: En språkmodell består av et nettverk av antagelser som er universelle. Den er ikke i stand til å snevre inn et budskap. Det er det du, tekstforfatteren, som må gjøre. Som Joyce sier om Dublin: In the particular is contained the universal.
Når det er sagt kan KI være et godt verktøy for å finslipe ditt uttrykk. På samme måte som for eksempel en synonymordbok, Google Translate eller tilbakemeldinger fra andre mennesker har vært det for oss tekstforfattere tidligere.
PS: Denne teksten er skrevet 100% uten KI, men har nytt godt av korrektur fra en dyktig menneskelig kollega, som også er tekstforfatter.
Kontakt oss
"*" obligatorisk felt
Stor eller liten bedrift, vi skal sørge for at du får god og effektiv kommunikasjon som fungerer.
Ta kontakt med oss på mail eller telefon – eller svipp innom hovedkontoret vårt i Thorvald Meyers Gate 7 øverst på Grünerløkka i Oslo for en uforpliktende prat.
"*" obligatorisk felt